Øyenes fjellverden – Blåtinden på Kågen.

Så ruvende mektig – og likevel så anonym.  Vest for karakteristiske Maursundtinden (1099 m.o.h.), bokstavelig talt i skyggen, reiser det seg en loddrett vegg.
Blåtindens ryggrad!

Blåtinden fra Maursunddalen

Ingen annen topp på Kågen har en så loddrett og høy vegg under seg.
En stein vippes over kanten fra toppen, og det telles til fire sekunder før lyden av stein mot stein høres langt der nede.
Men det er vestover Blåtinden vender seg. Mot Vorterøya, Follesøyene og Lyngen. Mykere på denne sida, med en høy krage av gresskledd bakke. Likevel bratt!
Under gunstige forhold, burde den mellom 35 og 40 grader bratte vestskråningen ha mye å by en vinterlig toppturentusiast.
Som toppturmål er Blåtinden lite omtalt. Lang innmarsj må nok ta mye av skylda for det.
Lettest er det å benytte båtskyss vestover fra Maursund, med startsted fra Jektsetet like nord for Lillesandnes. På sørsida av Jektsetelva går det en tydelig og god sti (sauesti), som følger elva til godt over tregrensen. Så er det bare å legge kursen mot skaret mellom Blåtinden og toppen merket  1013. Fra skaret åpner det seg mot øst og sør med utsikt ned i Maursunddalen, over mot Maursundtind og Søndre Kågtind, og Høgfjellet i øst. Terrenget hit er lett å bevege seg i. Litt steinur, men mest gressbakker – og vann kommer det ut av fjellet her oppe.

Fra skaret mellom 1013 og Blåtinden.
I øst, omtrent rett under sola sees Gjøvarden

Fra skaret følges ryggen opp mot toppen av Blåtinden (985 m.o.h.).
Luftig, men med fast berg å gå på. Blir det for luftig å gå ryggen, er det mulig å trekke ned i sida på vestsida av eggen, men da må det beregnes en del ur og løs stein.
Toppen er flat og et fantastisk sted å oppholde seg i fint vær. Rundt kneiser alle de høyeste toppene på Kågen, med Kågtinden lengst i nord. Nå er det også bygget en varde på toppen (2014), og hvis noen føler seg kallet, bør det legges en bok der.

Blåtinden har fått sin varde

Ville, mektige Blåtind.

Turen ned kan gjøres samme vei som opp, eventuelt ned i botnen av Maursunddalen
(se kart for rutevalg 2).
Hvis dette velges, må man være oppmerksom på at mye av terrenget her består av løs grus.
Vær forsiktig med snøflakene da disse kan gi overraskende dårlig feste, selv midt på sommeren.

Rutevalg 1

Rutevalg 2

Viktig om turen:
Kartblad 1634-1 Rotsundet
evt. Lyngen 183 (Kartverkets nye kartserie).
Turens lengde:
Rutevalg 1:Fra Jektsetet og tilbake samme vei, ca 6,5 km t/r.
Rutevalg 2: Fra Jektsetet med retur ned Maursunddalen, ca 8,3 km.
Tid: 1,5 – 2 timer fra Jektsetet til toppen.
Gode sko.
Kart, kompass og evt. GPS

Øyenes fjellverden – Redotinden på Kågen.

I tursammenheng er Redotind på Kågen lite omtalt. Den 848 meter høye toppen ligger midt mellom to ruvende tusenmetere, Kågtind (1228 m..o.h.) og Storsandnestind (1097 m.o.h.).
Redotind er et trivelig bekjentskap med innblikk i deler av Kågen der få ferdes.

Redotindens høyeste topp skaper en flott profil i blåttt desemberlys

Redotinden består egentlig av to adskilte topper med hver sin varde. Fra den laveste (820 m.o.h) er utsikten ned mot Skjervøya og Kvænangen upåklagelig. Om  utsikten fra den høyeste toppen (848 m.o.h.) ikke er like spektakulær som fra Kågtind, er sikten mot ytre deler av Lyngen, Karlsøya og Arnøya fin på godværsdager.
Turen mot Redotind starter der Storbuktelva renner under Fv866, noen hundre meter sør for brua over til Skjervøya. Det letteste er å følge anleggsveien oppover Storbuktdalen for så å krysse Storbuktelva like nedenfor dammen til vannverket. Hvis det er mye vann i elva, kan det lønne seg å følge elva et stykke inn på myrflatene vest for demninga før man krysser.
Alternativt kan man velge å gå opp på sørsida av Storbuktelva, men vil da møte et totalt stiløst terreng. Terrenget her er likevel greit å gå i. Istedenfor å følge ryggen opp under Trolltind, settes kursen mot sørvest (se kart) opp ryggen mot Redotind. Den ca 1,5 km lange ryggen er lett å gå, og ikke spesielt luftig. 

På turen opp mot Redotinden ser vi ned på det irrgrønne Fjellvannet..

I bakgrunnen hever Storsandnestind seg mot himmelen med sin karakteristiske

topp.

I ca 700 meters høyde flater terrenget ut. En og en 
halv kilometer lenger vest sees nå den høyeste av Redotindens to topper. Noen hundre meter opp til venstre stikker varden på den laveste toppen opp. Terrenget her oppe er steinete, men greit å ta seg fram i.

Fra den laveste toppen på Redotinden er det god utsikt ned på
Trolltinden (til høyre for varden) og Skjervøya

Turen ned følger samme vei som opp.
Turen opp til Redotind kan også gjennomføres på ski. Ryggen opp fra Storbuktdalen er grei å gå opp, med et litt bratt part mellom 600 og 700 meters høyde. Nedkjøring samme vei. Det stadig økende antall skiturister som besøker området, benytter seg ofte av Redotind som en mellomtopp før turen går videre ned fjellsida mot Bruttodalen og opp på Kågtind. Disse går ofte opp fra vestsida av Kågen.

Viktig om turen til Redotinden:
Kartblad 1634-1 Rotsundet
Kartblad 183 Lyngen i Kartverkets nye serie
Fordel med gode terrengsko /fjellsko.
Vann bør medbringes.
Turens totale lengde: ca 11 km
Tid: ca 4 – 4,5 timer

Øyenes fjellverden – Skjervøykongens hule

Denne turen har fått blå mann

på grunn av terrengets beskaffenhet

Hvis noe skal kalles myteomspunnet på Skjervøya, må det være Skjervøykongens hule.
Christen Michelsen Heggelund, den danske bergensborgeren, ble den første fastboende kjøpmannen på Skjervøy i 1662. Heggelund ble etter hvert en rik mann  på sin handelsvirksomhet. Han kjøpte både fisk og vilt som han hvert år sendte med jekta si til Bergen.
I retur brakte jekta med seg nødvendige varer som Heggelund solgte.  En del av rikdommen ga Heggelund som gaver til kirka på Skjervøy.
Et sagn forteller at en mørk kveld rodde Heggelund og ei av tjenestejentene tvers over vågen for å gjemme unna en del av kjøpmannens rikdom. Det fortelles om flere bøtter med sølvpenger som ble kastet ned i en revne i Stussnesfjellet. Pengene er aldri funnet, men det verste er at det skal hvile en forbannelse over stedet der sølvskatten ble gjemt. Det sies også at et ravnepar vokter over huleåpninga.
Forbannelser og skrømt til tross; et besøk i det som angivelig skal være skjervøykongens hule er  vel verdt et besøk – kanskje mens midnattsola sender sine stråler inn mot Stusseneset.

I huleåpninga

Turen ut til hula på Stussneset er adskillig lettere nå enn på Heggelunds tid. Etter at det ble bygd molo under Stussnesfjellet, kan man nå kjøre nesten helt ut til hula. Bare noen hundre meter langs fjæra skiller parkeringsplassen ved moloen og huleåpninga. 

Det letteste er å ta seg dit på fjære sjø sommerstid. Da unngår man kliving over et par bratte bergnabber, selv om det ikke er veldig utfordrende. Må man likevel opp i terrenget, har vennlige sjeler merket ruta (og det som periodevis kan minne om en sti) med rød maling på trær og steiner. I den siste bratte oppstigninga mot hula er det hengt opp et tau.
En litt lengre tur får man hvis starter fra snuplassen i enden av Kveldsolveien (der asfalten slutter). Da får man først en bratt stigning, før stien etterhvert leder østover gjennom bjørkekratt og myrer, til strendene ytterst på Stussneset. Herfra må man over et par små nes for å komme til hula (se kartet).
Hulen er ei dyp revne i fjellet ca 50 meter over havnivå. Det er ikke farlig å gå ned i den, men det  kan være en fordel med lykt. Kanskje var den dypere en gang? Det virker som om det har rast ned en del stein og fylt bunnen.  Ligger sølvskatten der nede? I alle fall har ravnen i mange år hekket på ei berghylle over huleåpninga.
Uansett hvor man velger å starte turen fra, anbefales det ta den som en rundtur.
Det er også mulig å komme seg ut til hula vinterstid, men da kan isete berg skape problemer.

God tur -og se opp for oter!

Viktig om turen:
Lengde totalt (som rundtur):ca 2,1 km
Turen innebærer lett kliving i bratte områder, så gode sko er en fordel.
Ei lita hodelykt gjør utforskinga ekstra spennende.
ADVARSEL: Steiner og gressbakker blir veldig glatte i fuktig vær.

På ski over Uløyas tak

Uløya i Nord Troms har de siste årene fått et navn blant internasjonale ski-turister på leting etter stadig nye eksotiske reisemål. Fra februar til mai ligger "ski and sail" båtene oppankret i Rotsundet.

De fleste med base på Hamnes på sydspissen av øya, men også i Uløybukt lenger nord.
Fra Hamnes legger de fleste kursen opp Hamnesaksla (merket rute gjennom skogen) mot Kjelvågtind (1104 m.o.h), med nedkjøring samme vei.

Vi velger imidlertid å starte turen over Uløyas tak fra Uløybukta.
Værmeldinga er god og utsynet vakkert når vi en morgen tidlig i mai går ombord i ferga i Rotsund.
Etter vel en halv time kan vi spenne på oss skiene like ovenfor den nye fergekaia i Uløybukta.
Turen legges mot nordvest, opp dalen. På høyde med Storvannet starter vi oppstigninga mot skaret mellom Svarttinden og Blåtinden. Lett gåing. Dette er skitur mer enn topptur, men med en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte - Lyngen med Nord-Fugløy åpner seg på speilblankt mai-hav mot nord. I slike stunder er livet virkelig verdt å leve. Tanken på det som møter oss videre på turen setter kronen på turen.

Oppe på aksla mot Svarttinden dreies kursen rett sør, opp en ganske bratt helning mot topp 648.
Her er det ofte avblåst og hardt, så skarejern kan være en fordel. 
Snart ser vi toppen av Blåtinden opp mot himmelen. Den 1139 meter høye toppen er den høyeste av Uløyas tre 1000-meters  topper.
Oppstigninga videre går greit. Vi  krysser snart store svinger lagt av folk på tur fra Blåtinden ned mot Berglund lengst vest på Uløya. Dette er et  alternativ for dem som ønsker å ta med seg bil fra Rotsund til Hamnes. Veien fra Hamnes til Berglund går så langt den går. Derfra går det greit å ta seg 1139 høydemeter opp til Blåtinden, og gir over 1000 høydemeter fin skikjøring tilbake.

Toppen av Blåtinden er dekket av snø. En stor skavl henger ut over topplatået. Det er absolutt ikke noe poeng i å bevege seg ut på kanten for å beundre utsikten - fallhøyden er stor.
Turen går videre, nå sørover mot Uløytinden (1116 m.o.h). Vi kjører ned i skaret mellom Blåtinden og Uløytinden, før den videre oppstigninga mot nok en tusenmeterstopp. Fjellkanten ned mot øst er hele veien preget av store, uthengende skavler, så hold sporet godt unna kanten.
Vi gjør en kort stopp på Uløytinden før det siste stykket mot Kjelvågtinden (1104 m.o.h.).
Her har andre skifolk gravd en liten sitteplass. Perfekt for en god rast før nedkjøringa mot Hamnes.  
Fantastisk vårsnø gir god skikjøring ned Hamnesaksla. Hadde vi hatt vinger kunne vi lettet fra bakken og fløyet over Lyngenfjorden som bukter seg sørover i det vakre vårværet.
Nede i skogbandet skrus farten ned. Herfra og ned er sporet smalt og svingete i den tette skogen. Den siste biten tar hardt på knærne, men vel nede kan vi fra skogkanten se ned på vakre Hamnes med sin godt bevarte bygningsmasse. Den siste kilometeren ned til fergeleie må skiene av. Her synger svarttrost og bjørkefink i bjørkeskogen. Det er vår!

Blåtinden. Bildet er tatt fra nordsida

Menneskene blir små på vei mot toppen av Blåtinden. 

Ute i havet skimtes Nord-Fugløy. Bildet er tatt fra Uløytinden.

En fantastisk nedkjøring fra Kjelvågtinden mot Hamnes avslutter en flott 

skitur over Uløyas tak.

Hamnes.

Viktig om turen:

Kart: Statens kartverk, Norge 1:50000, nr 183

Turens lengde: ca 17 km
Tidsbruk: ca 5 timer.