Øyenes fjellverden - Kågtind, et fjell for alle årstider.

Kågtind, den tredje høyeste øytoppen i Norge (1228 m.o.h), frister fjellfolket både sommer og vinter.
Det mektige fjellet på Kågen i Skjervøy har virkelige opplevelser å by på for den som vil gi litt av seg selv. Sommerruta mot toppen er tidligere beskrevet i denne bloggen. Den benyttes også av toppturentusiaster på ski.
En annen rute til toppen starter i fjæra på vestsida av Kågen. Dette er en mye benyttet rute av utenlandske skikjørere,  som fraktes dit i båt.
For den som liker utfordringer er turen opp og ned Kågtindrenna , av mange også kalt Nordrenna, et spennende alternativ.  Denne ruta starter nede ved fylkesveien mot Storstein fergeleie (se kart), alternativ med start fra parkeringsplassen ved fergeleiet.

En skikjører på vei mot toppen blir liten under 

det mektige fjellet. 

Kågtind fra øst (blå rute).
Denne ruta til Kågtind starter der Storbuktelva renner under fv 866 til Skjervøya.

Bilen kan evt. parkeres ved nedkjøringa til settefiskanlegget et par hundre meter lenger nord. Følg den gamle vannverksveien/skuterspor inn dalen. Ta av skrått mot venstre etter ca 2 km. Følg dalsiden inn mot Bruttodalen. Her er det viktig å holde litt høyde. Etter en liten stund passeres et lite vann, før Storbuktvannet kommer til syne. Gå videre innover på venstre side av Storbuktdalen inn mot åpninga av Bruttodalen. Følg Bruttodalen et stykke vestover før kursen legges langs ryggen opp mot Kågtind.
Nedkjøring same vei som opp, evt. en av de to andre rutene.
Bratttheten varierer fra 15 – 35 grader.
Deler av ruta er skredutsatt.

Turens totale lengde: ca 13 km

Tid: Beregn 5 -6 timer tur/retur.

På toppen møtes skifolk fra øst og vest.  Her treffer vi på ei gruppe
franske skiturister som har kommet opp fra vestsida.

Kågtind fra vest (gul rute).
Båt er nesten en forutsetning for å komme seg til turens utgangspunkt, den lille plassen Nyvoll på vestsida av Kågen.
Her har Edgar Olsen fra Skjervøy sin lille hytte, og et naust med ei god stø der tilreisende kan gå i land. Edgar har også satt opp ei lita kasse med bok på ei gjerdestolpe, slik at besøkende kan skrive seg inn.
Fra Nyvoll går turen opp gjennom skogen. Det er hugget ut en bred gate, så det er liten tvil om hvor veien går. Etter et par hundre meter åpner skogen seg mot fjellet. Over oss ruver Nordre Kågtind 1003 (m.o.h) og Solhakket. Solhakket er kløfta mellom Nordre og Store Kågtind.  Turen fortsetter et lite stykke innover Nymodalen, før vi dreier mot sørøst og tar fatt på oppstigninga. Først opp på en høyde ca 300 m.o.h. før den bratteste delen av oppstigninga (20 – 30 grader) opp mot Store Kågtind. Vi følger ryggen mellom Nymodalen og Steinbakkdalen østover opp til  ca 1100 m.o.h . Her flater terrenget noe ut inn mot toppen, som vi ikke ser før det er noen få hundre meter igjen.
Om vinteren er varden og skiltet som markerer toppunktet dekket av is og snø.
Det er imidlertid greit å komme seg helt til topps, selv om noen sikkert vil oppleve de siste meterne som svært luftige. Se opp for hengeskavler, det er langt ned.
Nå er det tid for å nyte den fantastiske utsikten fra kommunetoppen i Skjervøy, Arnøya og Laukøya i nord, Kågens seks tusenmeter-topper og den mektige Lyngenrekka i sør.  Når fellene tas av skiene legges kursen samme vei som vi kom opp.
Ei nedkjøring med en bratthet som variere fra 15 til 30 grader.
Turens totale lengde: ca 8 km
Tid: 4-4,5 timer tur/retur.

Flott nedkjøring mot vest. Lengst bak sees Arnøya.
Toppen til høyre er Nordre Kågtind(1003 m.o.h) 

Kågtindrenna (rød rute).
Nordrenna ( som egentlig vender mot nord-øst) kan gi spektakulær nedkjøring, særlig når midnattsola kaster sitt lys inn i renna. En skikjørers ”våte drøm”, bestående av nesten 1200 høydemeter effektiv kjøring, fra toppen ned til Isbuktvannet.
Snøforholdene kan variere mye, fra sløsj i bunn til beinhard is-skare under toppen – selv i juni.
Men når sola varmer renna er turen ned riktig så trivelig.
Denne ruta starter fra fv.869, mellom krysset før Skjervøybrua og Storstein fergeleie, (se kart). Her er det mulig å spa seg en liten parkeringsplass på veiskuldra. Alternativt kan man kjøre til parkeringsplassen ved fergeleiet og legge sporet opp litt øst for ruta opp mot Breikågen (se bloggen).
Gå inn til foten av renna, sør for Isbuktvannet. Det er som regel mulig å gå over på isen til i midten av mai. Seinere følges vannkanten på vestsida.

Så er det bare å starte oppstigninga, ca 1100 høydemeter. Nyt turen og den fantastiske utsikten. 
Nedkjøring samme vei som opp.
Bratttheten varierer fra 20 – 45 grader.
Deler av ruta er skredutsatt.

Turens totale lengde: ca 7 km

Tid: Beregn 4 – 5 timer tur/retur. 

Øyenes fjellverden - Breikågen - leikegrind for toppturentusiaster

Breikågen (UTM: 34w 0492810 7768831), den runde toppen over Storstein fergeleie  på Kågen i Skjervøy kommune, ruver ikke spesielt høyt blant Kågens tinder. På avstand kan den 683 meter høye toppen virke puslete under den over 1200 meter høye Kågtinden.
Breikågen egner seg godt som turmål en vakker sommerettermiddag.
Som toppturfjell for skikjørere har Breikågen en rekke kvaliteter, og benyttes mye av det økende antall toppturentusiasteri området. Ja, faktisk så mye at Breikågen må kunne karakteriseres som ei leikegrind for skifolket.

Breikågen fra parkeringsplassen på fergeleiet

Nærhet til tettstedet Skjervøy og kort innmarsj fra vei, her kjøres det fra topp til bunn, gjør Breikågen attraktiv for mange. Et fjell for en rask tur etter jobb.
Turen starter fra parkeringplassen på Storstein fergeleie (UTM: 34w0494049 7769496).
Allerede etter få meter starter oppstigninga  på venstre side av det gamle grustaket. Terrenget stiger raskt. Med en helning på mellom 20 og 25 grader går høydemetrene raskt unna. Etter det første henget blir terrenget noe slakere, før det etter et par hundre meter blir brattere igjen. Og hele tida ser vi turens første mål: 500-metersteinen (UTM: 34w 0493152 7768530).

Mot toppen i motvind

500-metersteinen

Mange snur her, og opplever flott skikjøring helt ned til parkeringsplassen ved fergeleiet.
Er forholdene gode, er det absolutt verdt å ta turen helt opp på toppen av Breikågen.
Ruta fortsetter videre opp langs ryggen (se kart) til ca 600 m.o.h. Underveis ser vi ned i botnen mellom 500meter-steinen og toppen. Turen ned i botnen gir bratt kjøring, men bør bare foretas under stabile forhold, da dette området er eksponert for skred. Det har skjedd at skikjørere har fjernutløst skred fra fjellsida lenger opp. Oppe på 600 m.o.h. følger vi ryggen videre nordover mot toppen.

Flott utsikt nordover fra toppen.

Utsikten fra Breikågen er like fantastisk i sommerhalvåret som om vinteren.
De tre  Vittnesvannene ligger som grønne fargeklatter i det steinete terrenget
Mellom Breikågen og Nordre Kågtind - kun synlige for dem som tar turen opp
Kågens fjellverden.

Utsikten her opp er fantastisk. I sør og vest danner Kågtindan en mektig kulisse, delvis gjennomskåret av solhakket. Mot nord strekker Lauksundet seg mellom Arnøya og Laukøya. I nordøst Lopphavet, Ytre Kvænangen og Vestfinnmark.
Nesten 683 høydemeter under oss ligger fergeleiet på Storstein. Det kribler litt i det vi tar løs. Turen
ned ser vi nemlig ikke før vi er over kanten. Bratt kjøring, enkelte steder mer enn 40 grader, gir god fart.

Bjørn Pedersen har perfekte forhold under nedkjøring fra toppen.

I løpet av kort tid står vi nede ved havet, småsur i beina, med en relativt adrenalinfylt kropp, og ser opp mot toppen av fjellet vi nettopp har besteget.

Vinterruta fra fergeleiet til toppen av Breikågen (gul farge). 

Nedkjøringa fra toppen har  brun farge.

Nedkjøringa ned fra 500-metersteinen følger samme rute som opp.

Sommerruta følger nesten samme spor som vinterruta

Ut i NORD posten ligger i postrør inne i toppvarden.

Viktig om turen
Kartblad: 1635-2 Arnøya

Oppstigninga hatr en hellningsgrad på mellom 15 og 30 grader.
I henget under 500-metersteinen er det ofte avblåst og isete.
Skarejern er en fordel. Ruta opp går i stabilt terreng.

Turen til toppen tar 1,5 - 2 timer.

Øyenes fjellverden – Sotnes på Arnøya

Lengst vest på Arnøya stikker ei murpipe opp fra en grunnmur. Rester etter låvebrua viser at det her en gang sto en fjøs. Lenger ned mot fjæra og ei stø, dukker enda en grunnmur opp. Her bodde det en gang folk. En hjemplass i havgapet, i et landskap så mektig at det kan ta pusten fra de fleste.

For den som velger Sotnes på Arnøya (UTM:34W04762337773904) som turmål, venter en vandring i overveldende kystnatur, med glimt av både gammel og ny kyst kultur.  

Turen starter der veien slutter på Nesset i Akkarvik. Mellom Akkarvik og den lille fraflytta grenda Lillevika følger man en ca 1 km. lang traktorvei. Veien er stengt med bom ved vei-enden på Nesset. Videre mot Geitvika følges en tydelig sti som noen hundre meter før Geitvika går over i en smal vei, som i sin tid ble bygget med et håp om at Geitvika skulle bestå som samfunn- I dag er Geitvika, i likhet med Lillevika  fraflyttet.

Bebyggelsen holdes likevel godt ved like av ferierende etterkommere etter dem som en gang fant sitt utkomme i den vakre, sørvendte bygda under Nakkeheia.Vi følger stien langs fjæra, forbi  flere naust. Folket i Geitvika levde av det havet og jorda kunne gi i kombinasjon.

Lillevika mot øst

Geitvika mot sørøst.

I vestenden av den lange rullesteinsfjæra forlater vi fjæra. Her er det ryddet sti i det overgrodde terrenget. Der sau og geit en gang holdt landskapet åpent, vokser småbjørka tett. Her er krattet mange steder nesten ugjennomtrengelig, men takket være at noen har ryddet stien, er det nå lett å følge den videre mot Sotnes.
Etter noen hundre meter kommer vi ut av krattskogen. Terrenget åpner seg mot nord. Stien går over Ytrenakken. Under Revfjellet, litt nord for elva, kommer rester etter bebyggelse fram. En steinsatt grunnmur viser at her har det også bodd folk. Her lå en gang et lite bruk, men ikke lenge. Faren for is og snøras  fra fjellet over, tvang beboerne ut til Sotnes. Synd, for her fantes ei veldig god stø der båtene kunne ligge beskytta, selv når vær og vind fra nord herjet.

Ytterste del av Geitvikfjæra

Nytt og gammelt på vestersida. Den gamle boplassen under Revfjellet
har godt utsyn til vindmølleparken på Fakken.

Besøket på den gamle boplassen under Revfjellet er et sidesprang, for stien fortsetter gjennom skog og ur tett oppunder Svartberget. Noen ganger ser stien ut til å forsvinne, men snart dukker den opp igjen. I det vi nærmer oss Sotnes blir stien lettere å følge, gjennom kraftig skog, avbrutt av gamle utslåtter. Så åpner landskapet seg igjen.

I nord troner Nord-Fugløy mektig opp av havet. Litt lenger vest ligger øya Spenna. Høyt over Sotnes ruver Sotnestind 842 m.oh. .

Stien går tett oppunder Svarberget. Under regnbuen ligger Sotnes.

I nord ruver Fugløya. Skarvesteinen, Arnøyas vestligste punkt ligger badet i sol.

Over Sotnes ruver Sotnestind.

Ved en gammel grunnmur står en forfallen campingvogn.
Hadde det ikke vært bedre med ei skikkelig oppsatt hytte enn denne forsøplinga?

Sotnes var engang ei aktiv lira bygd. Her fant flere familier sitt utkomme. Nærhet til gode fiskeplasser og frodige utmarksbeiter  ga livsgrunnlag. I sommerhalvåret var det også i perioder flere fiskere utenfra som hadde utror fra Sotnes. Det ble drevet et godt synkenotfiske etter seien. I liene beitet geit og sau.

Livet på Sotnes bød på både sorger og gleder. Folk kunne more seg i lyse sommernetter, eller til og med ta skiene fatt om vinteren. Samtidig vet man at  havet tok mange liv.

Bebyggelsen på Sotnes ble brent av tyske styrker under tilbaketrekninga i 1944 – 45.

Fiskere fra Sotnes

I 1932 ble det bygget stø på Sotnes

To glade sotnesjenter på ski

Sommeren 1932: Gjester fra yttersida av Arnøya er kommet til Sotnes for
å more seg. Det skal danses i høysjåen. Musikken står sotnesguttene for.
På bildet er alle samlet utenfor huset som Andreas Nilsen tok med
seg fra Bjørnøya i Hillesøy kommune da han flyttet til Sotnes i 1912

De gamle bildene er lånt ut av Thorgunn Nessør i Akkarvik.

Etter krigen flyttet folk tilbake til Sotnes, men på begynnelsen av 50-tallet flyttet sotnesfolket 

vekk for siste gang. Husene som få år før var satt opp, ble tatt ned og flyttet bit for bit.

Det sies at til og med listverket ble brukt slik det opprinnelig var.

Sotnes er fra sommeren 2015 med som et Ut i NORD-mål.

Postrør med kodeark ligger i et hulrom i pipa som stikker opp fra grunnmuren..

rutevalg

Viktig om turen:
Kartblad 1635 – 2 Arnøya

Kartblad 1635 – 3 Karlsøy
Sti og vei ut til enden av fjæra lengst vest i Geitvika er grei å følge.
Mellom Geitvika og Ytrenakken går stien i ryddet trasse gjennom tett kratt.
Fra Ytrenakken er det viktig å holde så tett oppunder Revfjellet og Svartberget som mulig.
Stiene blir tydeligere nærmere Sotnes.
Gode joggesko, helst vanntette duger.
Mange fine rasteplasser ved bekker underveis.
Turens lengde er ca 13,2 km, og tar mellom tre og fire timer tur retur.

Øyenes fjellverden - Skinnstakkvika

"Skinnstakk - Fiskerkufte, en sid Trøie av barket Skind, formet som en Skjorte eller Bluse med knap Aabning. Nordenfjelds".
Slik beskrev Ivar Aasen skinnstakken.
En kan lure på hvorfor denne lille vika på østsida av Skjervøya har fått dette navnet. Kan det være fordi det lille nesset som deler Skinnstakkvika i to, får det til å se ut som om to buksebein stikker ut?

Skinnstakkvika er et lite besøkt område på Skjervøya. Til tross for at Engnesveien , øyas mest beferdede turløype går forbi i lia ovenfor, er det få som beveger seg ned hit.
Etter at bruken av laksenot nesten forsvant, har Skinnstakkvika vært lite besøkt. Den lille laksehytta som Edvin Ratama i sin satte opp forfaller. Området omkring hytta er grodd igjen. En gang kunne laksefiskerne og se nota på sjøen. Nota er ikke lenger i bruk, og hytta er omgitt av en krattvegg.

Skinnstakkvika og området omkring er absolutt verdt et besøk. Ei fin steinfjære innbyr til kaffekok -og kanskje et forfriskende sjøbad på varme sommerdager. På vindfulle høstdager er havsjøen som dundre mot bergene et mektig syn.
Turen til Skinnstakkvika starter fra snuplassen i enden av Nordveien. En god sti, den såkalte Sikksakkveien, snor seg opp gjennom skogen mot Utsikten. Sikksakkveien, en vei som under krigen ble opparbeidet av tyskerne da de bygde fortet på Engnes, starter egentlig helt nede på Fiskenes. I løpet av høsten 2012 er det imidlertid satt i gang bygging av et nytt slamanlegg i området. Dermed er tilgjengeligheten fra Fiskenes redusert.

Ved Sikksakkveien finnes rester etter ei hytte som tyskerne satte opp.

Stien til Skinnstakkvika er merket.

Nesten opp ved utsikten tar stien til Skinnstakkvika av mot nordøst. Stien er merket med rødt, men flere av merkene er preget av tidens tann.
Stien fortsetter i lett terreng langs høydedragene vest for Ramnnes. Vakker bjørkeskog med frodig undervegetasjon! Hvem skulle tro at vi befant oss på ei øy ute i havet på 70 grader nordlig bredde.
I det vi nærmer oss Skinnstakkvika sees ei lita hytte i skogen til høyre for stien.
Vi fortsetter imidlertid langs et bekkedrag  ned mot målet for turen. En ryddet sti gjennom skogen viser vei til den lille, forfalne laksehytta. Fra hytta går stien videre ned mot fjæra like nedefor.
En kan selvfølgelig velge å gå samme vei tilbake, men for å gjøre en rundtur komplett, følger vi fjæra nordover til vi finner en åpning i krattskogen. Ved å følge stien som går langs et lite daltrekk, står vi snart opp på Engnesveien. Returen går via Utsikten og ned Sikksakken, tilbake til utgangspunktet.

   

En gang til nytte.

Havsjøen mot bergene rundt Skinnstakkvika er et mektig syn.

Rutevalg

Viktig om turen:
Kartblad 1635-2 Arnøya
Turen anbefales som søndagstur for familien, eller som ettermiddagstrim for de som vanligvis følger Engnesveien.
Turen kan greit gjennomføres med joggesko.
Turens lengde (som beskrevet): Ca 3,2 km.

Øyenes fjellverden – Kågelvdalen på Kågen.

Når dagene blir kortere fram mot jul, før snøen legger seg, kan en tur opp til de to smaragdgrønne brevannene i Kågelvdalen være et godt alternativ til sofakroken.

Er du dessuten av den formening at det ikke finnes dårlig vær, er dette en tur som kan gjennomføres – uansett. Stien starter på østsida av Kågelva, der den forsvinner under fylkesvei 866.

Ikke så lett å se stien med en gang, men følg elva oppover, så dukker den snart fram i lyngen.

Stien starter her, på østsida av Kågelva

Over Kågelvdalen ruver Maursundtind, 1099 m.o.h.

Stien følger elva til over  tregrensa. Der dreier den vekk fra elva og følger et par morenerygger som går inn mot det innerste vannet. Terrenget er lett å ta seg fram i så her er det bare å velge hvor en vil gå. 

Kanskje en tur inn til det innerste vannet? Eller for den eventyrlystne: Klatring opp til breen i skaret mellom Maursundtind og Søndre Kågtind.
Morenene danner grobunn for tyttebær og blåbær, og ryktene sier at det skal være smårøye i vannene. Uansett, Kågelvdalen utgjør et spennende nærområde som ikke krever for mye organisering.

Det innerste vannet under breen.

Rutevalget i Kågelvdalen

Viktig om turen:
Kartblad 1634-1 Rotsundet
Turens lengde: ca 3 km tur/retur.
Turen opp til vannene tar ca en time.
Sti som ikke krever mer enn gode joggesko

(hvis en ikke velger å utfordre fjellene og breen).  

Øyenes fjellverden – Spionhula ved Rotvåg.

I dalen over Rotvåg nord på Arnøy, står en minneplate fastmontert til en stor steinblokk et stykke oppe i ura.

Her på dette sted, 28.august 1943 falt i kamp mot Gestapo:
Jørghild Lovise Jørgensen, Rotvåg, født 24.10 1904
Ingolf Andreas Meyer Aspås, Tromsø, født 10.07. 1909
Vladimir Tsjidsjevskij, alias Volodyna Omsk, USSR

Drapet på de to partisanene og Jørghild Lovise Jørgensen var slutten på russisk spionvirksomhet mot tysk skipstrafikk på vei østover forbi Arnøy. Siden partisanene ble satt på land fra en sovjetrussisk u-båt utenfor Arnøy i februar 1943, hadde de lekt katt og mus med tyskerne. I august 1943 var det slutt på spillet. Hula der partisanene holdt til, ble angrepet av tyske spesialstyrker. Jørghild Lovise Jørgensen, som under tortur var blitt tvunget til å vise partisanenes gjemmested, greide å flykte fra sine tyske voktere ved å kaste seg ned i hula der de to partisanene gjemte seg. Etter en lang og hard kamp, ble de tre i hula til slutt drept. Saken fikk også et alvorlig etterspill for befolkninga på Arnøy, med arrestasjoner , tukthus og henrettelser.
Forfatteren Kjell Fjørtoft beskriver partisanenes virksomhet og skjebne inngående i boka Dramaet på Arnøy.

Siden krigen har hula i dalen over Rotvåg ligget som et skjult minnesmerke, kun besøkt av spesielt interesserte.
Men, etter at minneplata ble satt opp for noe år siden, er stien mellom Årviksand og Rotvåg  nå godt merket. Bratte partier er dessuten sikret med tau. Stien fra Rotvåg opp mot spionhula er derimot ikke så enkel å finne for den som ikke er kjent i området. Den ikke er merket på noen måte.

Stien mellom bygda Årviksand og Rotvåg starter ved enden av veien, lengst nord i Årvik. Blåmerkede stolper og steiner viser vei nordover. Etter noen hundre meter dreier stien opp i ur og skog. Her møter vi et bratt parti, som for sikkerhets skyld er sikret med tau.
Over skoggrensa flater den godt merkede stien etter hvert ut på vei nordover, før den etter hvert snirkler seg gjennom Kjerringura.

Vel gjennom Kjerringura, sees en stor steinvarde på en liten høyde nord for stien.
Den velbygde varden har stått der i generasjoner. Antakelig ble den en gang bygd som seilingsmerke for fiskere og andre sjøfarende i dette værharde området. Det sies at den en gang har fungert som fyr.
Nesten nede ved sjøen, under den store varden, ligger Skapet. Skapet er navnet på hula der Ingolf  Aspås og Volodyna Omsk skjulte seg etter at de forlot Moldforvika i slutten av mars 1943.

Stien fortsetter videre i nordøstlig retning og beveger seg etter hvert nedover  mot Rotvåg,  Stien ned mot sjøen er bratt, men er også her godt sikret med tau.
Vel nede ved sjøen, går man de siste to-tre hundre metrene mellom store steiner langs fjæra til den frodige gressvollen i Rotvåg.
I dag er det få spor etter bebyggelsen i Rotvåg. Husene som en gang sto på de overgrodde tuftene, ble brent av tyskerne etter episoden oppe i ura.
Fra Rotvåg er det ganske bratt det første stykket opp mot dalen, men når en først er oppe er terrenget videre lett å ta seg fram i. Her er flere stier å følge opp til spionhula, som ligger øst for elva noen hundre meter oppe i ura. Vel oppe ved minnetavla er det mulig å krype ned i hula der partisanene holdt ut i flere måneder, mens de spionerte på skipsfarten – hele tida i frykt for å bli oppdaget.

Stien mellom bygda Årviksand og Rotvåg starter ved enden av veien,
lengst nord i bygda. Blåmerkede stolper og steiner viser vei nordover. 

Etter noen hundre meter dreier stien opp i ur og skog. 
Her møter vi et bratt parti, som for sikkerhets skyld er sikret med tau. 

Over skoggrensa flater den godt merkede stien etter hvert ut på vei 

nordover, før den etter hvert snirkler seg gjennom Kjerringura.

I Kjerringura hilser vi Kjerringa før vi går videre mot Rotvåg.

Etter Kjerringura, sees en stor steinvarde på en liten høyde nord for stien.    

Stien fortsetter videre i nordøstlig retning og beveger seg etter hvert nedover 
mot Rotvåg,  Stien ned mot sjøen er bratt, men er også her godt sikret med tau.

I dag er det få spor etter bebyggelsen i Rotvåg. Husene som en gang sto på
de overgrodde tuftene, ble brent av tyskerne etter episoden oppe i ura.

Fra Rotvåg er det ganske bratt det første stykket opp mot dalen, men når en først er oppe, er
terrenget videre lett å ta seg fram i. Her er flere stier å følge opp til spionhula, som ligger øst for
elva noen hundre meter oppe i ura. Hula ligger rett til venstre for personen i rødt på bildet

Ved spionhula er det satt opp ei minnetavle.

Vel oppe ved minnetavla er det mulig å krype ned i hula der partisanene holdt ut i 

flere måneder mens de spionerte på skipsfarten – hele tida i frykt for å bli oppdaget.

Rutevalg til spionhula ved Rotvåg

Viktig om turen:
Kartblad 1635-2 Arnøya
Turens lengde: 11 km tur/retur.

Turen tar 2 – 3 timer fra Årviksand til hula ved Rotvåg.
For den som ønsker å gå en annen vei tilbake til Årviksand, er det mulig å ta seg videre til Nord-Rekvik på den gamle veistubben mellom Rotvåg og Nord-Rekvik. Videre følger en Rekvikdalen over mot Årviksand. Det finnes mange stier gjennom dalen, de fleste av dem etter reinen. Dette er stier som har en tendens til å forsvinne like fort som de dukker opp. Det er likevel mulig å komme seg godt fram på god sti, selv om ingen fast sti er merket. Et godt tips er å holde seg lengst mulig til høyre (vest for elva) opp gjennom dalen. Øverst oppe dreie stien vestover og  ned Trongedalen mot Årvikdalen.