Øyenes fjellverden – Høgfjellet på Kågen

Nord-øst for mektige Maursundtind (1099 m.o.h.) ligger et fjellparti få skjervøyværinger kjenner navnet på. Høgfjellet, med høyeste punkt på 929 m.o.h. ligger nesten bokstavelig talt i skyggen av de to over 1000 meter høye nabotoppene. Høgfjellet har imidlertid nok å by for en toppturentusiast. Her er bratte flåg, fine traverser, vidt utsyn – og mye stein. 

Vidt utsyn og mye stein. I bakgrunnen ruver Maursundtind

 og Søndre Kågtind

Like sørvest for det gamle fergeleiet på Flåten tar det av en liten blindvei fra F.v.866 til noen bolighus. Her er det greit å parkere på veiskuldra like ved den røde garasjen.Turen starter rett bak den røde garasjen. Her starter stien, som først noe gjengrodd følger kanten av et jorde, videre oppover langs Kågelva. Like over tregrensen, ca 225 m.o.h. legges kurs nordøstover opp den bratte lia opp mot høyde 679. Terrenget er stiløst, men greit å ta seg fram i. Lia har en helning på nesten 40 grader på det bratteste, så her er det greit med gode sko. 

Høyfjellsplatået mellom høyde 679 og toppen av Høgfjellet.
Ruta følger ryggen opp mot toppen.

Etter hvert flater terrenget ut (ca 650 m.o.h) inn mot et platå mellom høyde 679 og toppen av Høgfjellet.  Ruta opp til toppvarden følger ryggen. Her er heller ingen sti, men mye løs stein, så det kan lønne seg å legge ruta der det er gressbevokste områder. Fra ca 800 m.o.h og inn mot toppen går det lettere, til dels på avskurt berg.

Mot toppvarden 929 m.o.h.

Ingen ting å si på utsikta.

Issoliea er den vanligste planten på Høgfjellet.

For den som ønsker å fortsette turen og ta en annen vei ned, er traversen over mot Blåisen et spennende alternativ. Her må stegjern medbringes da breen er både bratt og glatt.  Den alternative ruta går ut Stokknesdalen.

Traversen mot Blåisen.

Ruta til Høgfjellet.

Viktig om tuuren:

Kartblad 1634 I Rotsundet.

Turen krever gode fjellsko.

Lengde ca 7 km t/r.

Turen opp tar mellom 2,5 og 3 timer

Øyenes fjellverden - Apen som spiller piano og Trollet.

Dette er ikke et eventyr om troll og pianospillenede aper, men en turbeskrivelse.

Turen går på Skjervøyas turperle nr 1, Engnesveien, ut til restene etter tyskernes kystfort HBK Kågsund. Videre opp til Trollet (eller Brusen som toppen offisielt heter) og tilbake til utgangspunktet. En flott ettermiddagstur på gode stier!

Turen begynner der lysløypa starter, oppe ved Skjervøy Idrettsklubbs nye kunstgressbane.
Følg lysløypa nordøstover. Lysløypa følger den gamle veien til Engnes som den tyske hæren anla i forbindelse med bygginga av kystfortet lengst nord på Skjervøya. Arbeidet ble utført av russiske krigsfanger som var fraktet til øya. Fangene bodde i en leir som lå like nord for kunstgressbanen.

Turen til Engnes går gjennom lun og frodig skog

På godt underlag går turen ut til Engnes unna på godt under en time. Det er selvfølgelig ingen ting i veien for å bruke lengre tid. Turen byr på mange plasser der niste og utsikt kan nytes.  Allerede etter en kilometer er det satt opp en gapahuk med oppmurt grue.
Engnesveien har i det hele tatt mange små perler å by på.
Etter litt over tre kilometer står en ute på høyden over Engnes og restene etter kystfortet. Her oppe satt det under krigsårene mang en tysk soldat på vakt og lengtet hjem. En av dem har til og med hugget inn navnet på et kjent tysk landemerke i en stor bauta. Brennerpass-steinen er kjent for alle som benytter Engnesveien.

Brennerpass-steinen

Veien fortsetter videre ned mot Engnes. Under oss trer restene etter kystfortet nå tydelig fram. Den store observasjonsposten av betong former det etter hvert kjente landemerket ”Ape som spiller piano”.  Den pianospillende apen sees best fra vest. Anlegget var spredd ut over hele Engnesodden, med ulike skytestillinger og observasjonsposter. Fortet var blant annet bevæpnet med seks 14,5 cm kanoner med en rekkevidde på 18000 meter. Tre tuneller er sprengt inn i fjellet. Disse er åpne, men krever lykt om en ønsker å ta seg inn.

Ape som spiller piano

Tre tuneller er sprengt inn i fjellet. Denne inngangen 

ligger rett under den sprengte observasjonsposten

En av de seks kanonstillingene. Denne dekket Kågsundet sørover.

Engnes har mer enn gamle krigsminner å by på.  En kalkholdig berggrunn gir gode levevilkår for ulike vekster. På forsommeren er store områder dekket av den vakre reinrosa. Lengst nord, der storhavet bryter på, har naturen skapt spennende formasjoner i berget.

Reinrosa trives godt ute på Engnes.

Ut i Nord-posten er plassert ved siden av Fysak-kassa på Engnespynten.

For den som ønsker å forlenge turen, er ruta om Trollet og ned til idrettsplassen et godt alternativ. Stien opp til Trollet tar av mot vest et par hundre meter nedenfor Brennerpass-steinen. Den tydelige stien fører bratt opp mot toppen,  varden og postkasse med bok.  Fra Trollet er det god utsikt i alle himmelretninger. Stien tilbake mot idrettsplassen er godt merket .

Viktig om turen:

Kartblad 1635-2 Arnøya.
Turen tar ca 3,5 timer inkludert besøk på kystfortet.
Gode joggesko.
Turen til kystfortet kan også gjennomføres på sykkel.

Ruta ti Engnes

Veien om Trollet gir en utvidet tur.

Øyenes fjellverden – Tre tinder og en varde.

Dagens tur går til Breifjellet, et fjellområde mellom Grunnfjorddalen og Lauksund på Arnøya. Svartskogtinden ( 709 m.o.h.) og Tågtinden (874 m.o.h). Rett sør for Breifjellet ligger Skartinden (764 m.o.h.).Et besøk i området må naturligvis innbefatte alle disse tre.

Turen starter fra veien like nord for Skaret på Arnøya. Her finnes flere muligheter for parkering

på siden av fylkesveien. I lettgått, men stiløst terreng går turen raskt inn mot fjellet og oppstigninga.

Selv om terrenget etter hvert preges mer av ur, er det lett å ta seg fram. Kursen legges mot en rygg som fører opp mot Breifjellet.

Første del av turen opp mot Breifjellet.

Toppvarden på Skartinden med utsikt mot sør.

Vi kommer opp like sørøst for Rødsandelvas kilde. Turen går videre, opp på Skartinden. En time etter at vi startet fra veien, står vi ved toppvarden, midt inn på et lite platå.  Nest mål for dagen er Tågtinden i nord. Turen ned fra Skartinden og oppstigninga går delvis på snø, delvis på bart underlag. Stiløst, men lett å gå . Et naturlig rutevalg mot Tågtinden er ryggen mellom punkt 750 og Tågtindens topp. Heftig bratt mot nord, med mektige arnøytinder på rekke og rad, men ingen toppvarde. Bare rester etter et trigometrisk punkt, med en  stake stikkende fram nede i nordveggen.

Tågtind 874 m.o.h. .

Her tar værgudene hardt! Men ikke hardere enn at den sørvendte lia under toppen er voksested for vakre, små alpine blomsterarter som snøbakkestjerne, snøsøte og issoleie. Fra Tågtinden går turen tilbake mot punkt 750, på kanten av stupet ned mot Lauksund. 

Snøbakkestjerna vokser rett under toppen av Tågtind

Like øst for Svartskogtindens høyeste punkt ligger en godt bygget varde, Breifjellvarden, med bok i postkasse. Breifjellvarden er siste stopp på turen før kursen går sørover fjellkanten, ned i  skaret mellom Svartskogtinden og Skartinden, og videre ned samme vei som opp.

Breifjellvarden

Tre tinder og en varde

Viktig om turen:
Kartblad 1635-2 Arnøya
Turen tar ca 4 timer.
Turens lengde: 11,4 km.
Gode fjellsko evt. terrengjoggesko.

Øyenes fjellverden - Vardhaugen og Maursunddalen

Maursund på Kågen er omgitt av høye fjell. Ikke minst den 1099 meter  høye Maursundtinden som med sin karakteristiske topp  danner bakgrunn for bygda og den fredede Maursund gård. Det er imidlertid verken Maursundtinden, Søndre Kågtinden eller Blåtinden som først ligger på bygdefolkets lepper når det snakkes om tur. Adskillig lavere i terrenget befinner Vardhaugen seg, med sine 292 meter over havflaten. Vardhaugen er dessuten den sydligste toppen på Kågen. 

Maursunddalen med Blåtind (tv), Søndre Kågtind og Maursundtind.

Turen til Vardhaugen starter ved den hvite garasjen rett etter Maursund gård. Et kjørespor leder vei over et jorde og inn i den frodige bjørkeskogen. Sporet kan i begynnelsen være litt vanskelig å følge i den frodige vegetasjonen midtsommers, men allerede et par hundre meter opp i skogen blir veien tydeligere. Like over tregrensen, der kjøresporet gjør en sving nedover i terrenget, følges en smal sti videre mot vest, oppover i terrenget. Like etter dukker varden på Vardhaugen opp mot horisonten Turen kunne sluttet her. 

Vardhaugen

Men, hvorfor ikke fortsette nordover, inn mot den gamle brebotnen mellom Maursundtind, Søndre Kågtind og Blåtind. Landskapet inn mot den lille botnsjøen innerst i dalen bærer tydelig preg av isen som en gang arbeidet seg gjennom landskapet. Her gjenkjennes både bunnmorene og sidemorene. Terrenget er delvis stiløst, men lett å ta seg fram i. Der stier finnes, er disse tråkket av rein og sau. Stiene forsvinner ofte like raskt som de dukker opp.
Til tross for varme dager i juni og juli ligger det ofte snøflekker innover dalen, og botnsjøen kan nok i kalde sommere oppleve at isen ikke tiner helt bort.

Botnsjøen innerst i dalen

Turen ut dalen går på østsida. Følg elva ned til der den deler seg i to; Novaelva mot sørvest og Maursundelva mot sørøst. På sørsida av Maursundelva fører en mer eller mindre tydelig sti ned mot Maursund gård.

Viktig om turen:

Kartblad: Rotsundet 1634 I

Gode terrengjoggesko.

Turen tar ca 3 timer.

Lengde:

Øyenes fjellverden - Maursundtind (1099 m.o.h), bratt og luftig.

Maursundtind er kanskje den mest markante toppen på Kågen.
Ruvende og spiss hever tinden seg over Maursundet og den lille bygda
Maursund på Kågen. Fra østsiden av Maursundet synes tinden ubestigelig, med svartbratte flåg.  Et skarpt øye vil imidlertid se at det er bygd en stor varde på
toppen. Altså har det vært folk på toppen!

For å bestige Maursundtind tar vi av mot Maursund fra R.v.866 , i krysset rett før tunnelåpninga på Kågen. Følg veien til Maursund gård. Ved Maursund gård er det gode parkeringsmuligheter. Følg kjøresporet som krysser jordet på oversiden av den fredete
gården. Sporet mot elva leder snart inn  på en til tider utydelig sti som følger Maursundelva til litt over tregrensa i Maursunddalen.  Oppe i dalen forsvinner stien, men i det åpne terrenget er det ikke vanskelig å se hvor kursen skal legges.
Fra toppen av Maursundtind går det tre renner ned mot Maursunddalen. Ofte er rennene fylt av snø hele året, noe som gjør det letter å klatre mot toppen.
Følg den midterste av rennene opp til ca 1050 m.o.h. . Er renna fylt med snø er det lettest  og sikrest å ta seg fram med stegjern og staver, men det også mulig å følge den bare ryggen sørøst for den midtre renna. Det siste innebærer også litt lett klatring.
I mai og juni kan det være et godt alternativ for nedfarten å ta med seg ski, for den som liker bratt kjøring. Uansett, godt fottøy er en forutsetning i dette bratte terrenget, med en helningsgrad på 40 – 45 grader i snørenna.
Øverst i renna klatrer vi opp gjennom skaret til høyre, og inn på den smale ryggen som leder fram mot toppen og varden litt lenger mot sydøst. Varden er bygget på et lite platå
helt fram mot kanten av stupet ned mot Maursundet.
Traversen fram mot topp-punktet er svært luftig. Sikring med tau bør vurderes.

Maursundtind sett fra Hamneidet en vinterdag

Klar for tur til Maursundtind en vakker juni-ettermiddag. Tor-Martin, Bjørn
og Dagfinn med ski på sekken.

På vei opp den midtre snørenna med ski på sekken.
Renna har en hellningsgrad på 40 - 45 grader.

På vei inn i skaret øverst i renna.

Luftig på toppeggen

... livet på toppen er herlig

Viktig om turen: 

Kartblad 1634 I Rotsundet

Gode fjellsko nødvendig.

Skarejern.

Staver evt. isøks.

Tau

Turen ca ca fire timer til toppen.

NB: Egner seg ikke for folk med høydeskrekk.

Øyenes fjellverden - Kågtind, et fjell for alle årstider.

Kågtind, den tredje høyeste øytoppen i Norge (1228 m.o.h), frister fjellfolket både sommer og vinter.
Det mektige fjellet på Kågen i Skjervøy har virkelige opplevelser å by på for den som vil gi litt av seg selv. Sommerruta mot toppen er tidligere beskrevet i denne bloggen. Den benyttes også av toppturentusiaster på ski.
En annen rute til toppen starter i fjæra på vestsida av Kågen. Dette er en mye benyttet rute av utenlandske skikjørere,  som fraktes dit i båt.
For den som liker utfordringer er turen opp og ned Kågtindrenna , av mange også kalt Nordrenna, et spennende alternativ.  Denne ruta starter nede ved fylkesveien mot Storstein fergeleie (se kart), alternativ med start fra parkeringsplassen ved fergeleiet.

En skikjører på vei mot toppen blir liten under 

det mektige fjellet. 

Kågtind fra øst (blå rute).
Denne ruta til Kågtind starter der Storbuktelva renner under fv 866 til Skjervøya.

Bilen kan evt. parkeres ved nedkjøringa til settefiskanlegget et par hundre meter lenger nord. Følg den gamle vannverksveien/skuterspor inn dalen. Ta av skrått mot venstre etter ca 2 km. Følg dalsiden inn mot Bruttodalen. Her er det viktig å holde litt høyde. Etter en liten stund passeres et lite vann, før Storbuktvannet kommer til syne. Gå videre innover på venstre side av Storbuktdalen inn mot åpninga av Bruttodalen. Følg Bruttodalen et stykke vestover før kursen legges langs ryggen opp mot Kågtind.
Nedkjøring same vei som opp, evt. en av de to andre rutene.
Bratttheten varierer fra 15 – 35 grader.
Deler av ruta er skredutsatt.

Turens totale lengde: ca 13 km

Tid: Beregn 5 -6 timer tur/retur.

På toppen møtes skifolk fra øst og vest.  Her treffer vi på ei gruppe
franske skiturister som har kommet opp fra vestsida.

Kågtind fra vest (gul rute).
Båt er nesten en forutsetning for å komme seg til turens utgangspunkt, den lille plassen Nyvoll på vestsida av Kågen.
Her har Edgar Olsen fra Skjervøy sin lille hytte, og et naust med ei god stø der tilreisende kan gå i land. Edgar har også satt opp ei lita kasse med bok på ei gjerdestolpe, slik at besøkende kan skrive seg inn.
Fra Nyvoll går turen opp gjennom skogen. Det er hugget ut en bred gate, så det er liten tvil om hvor veien går. Etter et par hundre meter åpner skogen seg mot fjellet. Over oss ruver Nordre Kågtind 1003 (m.o.h) og Solhakket. Solhakket er kløfta mellom Nordre og Store Kågtind.  Turen fortsetter et lite stykke innover Nymodalen, før vi dreier mot sørøst og tar fatt på oppstigninga. Først opp på en høyde ca 300 m.o.h. før den bratteste delen av oppstigninga (20 – 30 grader) opp mot Store Kågtind. Vi følger ryggen mellom Nymodalen og Steinbakkdalen østover opp til  ca 1100 m.o.h . Her flater terrenget noe ut inn mot toppen, som vi ikke ser før det er noen få hundre meter igjen.
Om vinteren er varden og skiltet som markerer toppunktet dekket av is og snø.
Det er imidlertid greit å komme seg helt til topps, selv om noen sikkert vil oppleve de siste meterne som svært luftige. Se opp for hengeskavler, det er langt ned.
Nå er det tid for å nyte den fantastiske utsikten fra kommunetoppen i Skjervøy, Arnøya og Laukøya i nord, Kågens seks tusenmeter-topper og den mektige Lyngenrekka i sør.  Når fellene tas av skiene legges kursen samme vei som vi kom opp.
Ei nedkjøring med en bratthet som variere fra 15 til 30 grader.
Turens totale lengde: ca 8 km
Tid: 4-4,5 timer tur/retur.

Flott nedkjøring mot vest. Lengst bak sees Arnøya.
Toppen til høyre er Nordre Kågtind(1003 m.o.h) 

Kågtindrenna (rød rute).
Nordrenna ( som egentlig vender mot nord-øst) kan gi spektakulær nedkjøring, særlig når midnattsola kaster sitt lys inn i renna. En skikjørers ”våte drøm”, bestående av nesten 1200 høydemeter effektiv kjøring, fra toppen ned til Isbuktvannet.
Snøforholdene kan variere mye, fra sløsj i bunn til beinhard is-skare under toppen – selv i juni.
Men når sola varmer renna er turen ned riktig så trivelig.
Denne ruta starter fra fv.869, mellom krysset før Skjervøybrua og Storstein fergeleie, (se kart). Her er det mulig å spa seg en liten parkeringsplass på veiskuldra. Alternativt kan man kjøre til parkeringsplassen ved fergeleiet og legge sporet opp litt øst for ruta opp mot Breikågen (se bloggen).
Gå inn til foten av renna, sør for Isbuktvannet. Det er som regel mulig å gå over på isen til i midten av mai. Seinere følges vannkanten på vestsida.

Så er det bare å starte oppstigninga, ca 1100 høydemeter. Nyt turen og den fantastiske utsikten. 
Nedkjøring samme vei som opp.
Bratttheten varierer fra 20 – 45 grader.
Deler av ruta er skredutsatt.

Turens totale lengde: ca 7 km

Tid: Beregn 4 – 5 timer tur/retur.